Du er dessverre ikke immun etter å tidligere hatt klamydiainfeksjon. Dette er en infeksjon man kan få flere ganger, og det er derfor viktig å sjekke seg hvis man er i risiko for smitte (se avsnitt om “Hvem bør testes” over).

Nei, det gjør det dessverre ikke. Bruk kondom og test deg ved partnerbytte.

Man kan ha infeksjonen i lang tid uten å merke det, og dette kan føre til komplikasjoner som beskrevet under avsnittet “Komplikasjoner”, i verste fall føre til alvorlig infeksjon og sterilitet. Man kan da også spre smitten videre hvis man har ubeskyttet samleie.

Det er ikke sikkert du er blitt smittet selv om partneren din har klamydia, ca 1 ut av 5 antaes å bli smittet ved samleie med en som har kjent smitte. Det rådes derfor til at også du tester deg (tidligst 14 dager etter mulig smitte tidspunkt), slik at du kun får behandling hvis du trenger det.

Det sikreste er å bruke kondom ved samleie med ny partner. Har du hatt ubeskyttet samleie og er engstelig for smitte rådes til å teste deg tidligst 14 dager etter mulig smittetidspunkt. På den måten oppdager man en eventuell infeksjon tidlig før det utvikler seg komplikasjoner.

Klamydia kan være asymptomatisk hos mange, men vanlige symptomer inkluderer smertefull urinering, utflod fra urinrøret eller skjeden, samt smerter i underlivet. Testing er den sikreste måten å vite om man har klamydia på.

Ja, det er mulig å ha klamydia uten å merke symptomer. Mange mennesker med klamydia opplever ingen symptomer, noe som gjør testing viktig, spesielt for de som er seksuelt aktive.

Klamydia forårsaker vanligvis ikke sår. Det er mer sannsynlig å forårsake symptomer som smertefull urinering, unormal utflod og smerter i underlivet.

Ja, klamydia er relativt vanlig i Norge. I 2023 ble det meldt 28 159 tilfeller av klamydiainfeksjoner i Norge. Det registreres årlig flere tusen tilfeller av klamydiainfeksjon, og forekomsten har vært økende de siste årene. Det er derfor viktig å være oppmerksom på risikoen og ta nødvendige forholdsregler, inkludert regelmessig testing for seksuelt overførbare infeksjoner.

Sannsynligheten for å bli smittet med klamydia avhenger av flere faktorer, inkludert seksuell atferd, bruk av prevensjon og hygienepraksis. Risikoen øker ved ubeskyttet sex og flere seksualpartnere.

Klamydia forårsaker infeksjon i urinveiene og kan også påvirke kjønnsorganene og i noen tilfeller andre deler av kroppen. Ubehandlet klamydiainfeksjon kan føre til alvorlige komplikasjoner som bekkeninfeksjoner, infertilitet, og økt risiko for graviditetskomplikasjoner som ektopisk graviditet. Hos menn kan det føre til betennelse i bitestiklene, og hos kvinner kan det føre til betennelse i egglederne og livmoren.

Kvalme er ikke vanlig blant symptomene på klamydia. Typiske symptomer inkluderer smertefull urinering, unormal utflod, og smerter i underlivet. Imidlertid kan klamydiainfeksjon føre til generelle influensalignende symptomer som feber, tretthet og kroppssmerter hos noen individer. Hvis du opplever kvalme eller andre uvanlige symptomer, er det viktig å kontakte en helsepersonell for råd og testing.

Ubehandlet klamydiainfeksjon kan vare i kroppen i måneder eller til og med år uten å forårsake symptomer. Imidlertid kan klamydia føre til alvorlige komplikasjoner over tid, inkludert bekkeninfeksjoner, infertilitet og økt risiko for graviditetskomplikasjoner. Det er derfor viktig å søke medisinsk hjelp og behandling så snart som mulig hvis man mistenker en klamydiainfeksjon.

I Norge er klamydia en relativt vanlig seksuelt overførbar infeksjon. I 2023 ble det meldt 28 159 tilfeller av klamydiainfeksjoner i Norge. Antallet tilfeller av klamydia har vært økende de siste årene, og det registreres årlig flere tusen tilfeller. Forekomsten av klamydia kan variere avhengig av region og befolkning, men det er generelt sett en betydelig helseutfordring som krever oppmerksomhet og forebyggende tiltak. Det anbefales regelmessig testing for seksuelt aktive personer for å oppdage og behandle infeksjonen tidlig.

Dager etter mulig tidspunkt for smitte*:

Gonoré: 14 dager

Mykoplasma: 14 dager

Hiv: 12 uker**

Syfilis: 12 uker

Klamydia: 14 dager

*Dette gjelder hvis du er uten symptomer. Ved symptomer bør du søke legehjelp snarest mulig.

** Hvis du tror at du har vært eksponert for HIV-smitte bør du søke legehjelp samme dag.

Det kan være farlig å gå med det ubehandlet over lengre tid, da infeksjonen kan spre seg i underlivet, opp til nyrer og videre ut i blodet og gi alvorlig infeksjon. Det kan også føre til infertilitet både hos menn og kvinner.

Soppinfeksjon er ikke regner som en kjønnssykdom da denne ikke smitter seksuelt. Kjønnssykdommer er infeksjoner som smitter ved seksuell kontakt.

Hvis du har nye eller flere seksualpartnere og har hatt ubeskyttet samleie er det lurt å teste seg i etterkant for å unngå å gå med infeksjon ubehandlet og spre dette videre.

Så absolutt! Man er pliktig til å informere de som kan være smittet om sykdommen, slik at de også kan testes og behandles.

I noen tilfeller kan det ta litt tid før symptomene roer seg, da slimhinnene er irriterte. Men har du fortsatt utflod, blod, smerter etc tar du kontakt med lege på ny så man kan sjekke svaret på prøvene og forsikre du har fått rett behandling. I noen tilfeller er det behov for en kontrollprøve 2 uker etter første behandling.

Klamydia og gonoré er begge seksuelt overførbare infeksjoner forårsaket av ulike bakterier. Klamydia forårsakes av bakterien Chlamydia trachomatis, mens gonoré forårsakes av bakterien Neisseria gonorrhoeae. Symptomene kan være like, men de to infeksjonene krever ulike typer behandling.

Noen vanlige kjønnssykdommer inkluderer klamydia, gonoré, syfilis, genital herpes, humant papillomavirus (HPV), og HIV/AIDS.

Symptomer på kjønnssykdommer kan variere, men vanlige indikasjoner inkluderer smertefull urinering, unormal utflod fra urinrøret eller skjeden, sår eller blemmer i kjønnsområdet, kløe eller irritasjon, og generelle influensalignende symptomer. Testing er den sikreste måten å bekrefte tilstedeværelsen av en kjønnssykdom.

Ja, det er mulig å få kjønnssykdommer i munnen gjennom oral sex, inkludert infeksjoner som herpes, gonoré, klamydia og HPV.

Noen ganger kan milde infeksjoner, som klamydia, gå bort av seg selv, men det er ikke garantert. Ubehandlet kan kjønnssykdommer føre til alvorlige komplikasjoner og spredning til andre. Det er derfor viktig å søke medisinsk hjelp og behandling hvis man mistenker en infeksjon.

De tre mest vanlige kjønnssykdommene i Norge er klamydia, gonoré og genital herpes.

Syfilis er en seksuelt overførbar infeksjon forårsaket av bakterien Treponema pallidum. Infeksjonen kan passere gjennom flere stadier og kan forårsake et bredt spekter av symptomer som sår på kjønnsorganene, utslett, og i senere stadier alvorlige komplikasjoner som skade på indre organer, nervesystemet og hjernen. Syfilis kan behandles med antibiotika, spesielt i tidlige stadier, men tidlig diagnose og behandling er viktig for å forhindre alvorlige helseproblemer.

Både gonoré og klamydia er alvorlige seksuelt overførbare infeksjoner som kan forårsake betydelige helseproblemer hvis de ikke behandles. Gonoré og klamydia kan begge føre til komplikasjoner som bekkeninfeksjoner, infertilitet og økt risiko for graviditetskomplikasjoner. Forskjellen ligger i de spesifikke bakteriene som forårsaker infeksjonen og behandlingsmetodene. Mens klamydia forårsakes av bakterien Chlamydia trachomatis, er gonoré forårsaket av bakterien Neisseria gonorrhoeae. Disse infeksjonene behandles med ulike typer antibiotika. Det er viktig å oppsøke lege for riktig testing og behandling hvis man mistenker en kjønnssykdom.

Symptomene på mykoplasma kan variere, men vanlige symptomer inkluderer:

Smertefull urinering

Unormal utflod fra urinrøret eller skjeden

Smerter i underlivet

Kløe eller irritasjon i kjønnsområdet

Økt behov for å urinere

Hos kvinner kan det også forårsake smerte under samleie og blødning mellom menstruasjonsperioder.

Merk at mange mennesker med mykoplasma kan være asymptomatiske, noe som betyr at de ikke opplever noen symptomer. Det er derfor viktig å søke medisinsk hjelp og testing hvis man mistenker en infeksjon.

Nei, kjønnsvorter er ikke assosiert med risiko for utvikling av kreft. HPV6 og HPV11 forårsaker 90% av alle kjønnsvorter og er betegnet som lavrisikovirus.

Nei, kjønnsvorter er ikke farlig.

Nei, det er ikke sikkert. Det synes å være tilfeldig hvem som utvikler kjønnsvorter og ikke.

Det kommer an på hvor god responsen er. Vanligvis starter man med et liniment man smører på vortene i 3 dager. Kur kan gjentas ved manglende effekt eller tilbakefall. Laser ellerfrysebehandling kan også gjentas ved uteblitt effekt.

HPV vaksinen som er nivalent (altså beskytter mot 9 subtyper HPV) kan gi beskyttelse mot kjønnsvorter.

Barnet kan smittes av HPV under fødsel. HPV kan forårsake godartede svulster i barnets luftveier, noe som krever kirurgisk behandling de første leveårene. Gravide bør derfor behandles, og førstevalget er fryse- eller laserbehandling. Dette gjøres i spesialisthelsetjenesten.

Kjønnsvorter overføres hovedsakelig gjennom seksuell kontakt med en person som har infeksjonen. De kan også overføres fra mor til barn under fødselen.

Symptomene på kjønnsvorter inkluderer små, kjøttfargede eller hvite vorter på eller rundt kjønnsorganene eller anus. Noen ganger forårsaker de kløe eller ubehag.

Kjønnsvorter, også kjent som kondylomer, er små vorter som vanligvis vises på eller rundt kjønnsorganene. De skyldes infeksjon med humant papillomavirus (HPV).

Kjønnsvorter, også kjent som kondylomer, manifesterer seg som små, myke vorter eller utvekster i kjønnsområdet. Disse vortene kan variere i størrelse og form, og de kan vises alene eller i grupper. Kjønnsvorter kan være rosa, røde eller hudfarget, og de kan være flate eller ha en blomkålslignende struktur. Disse vortene kan forekomme på penis, vulva, skjede, anus eller rundt munnen og halsen etter oral sex. Hvis du mistenker at du har kjønnsvorter, bør du oppsøke helsepersonell for riktig diagnose og behandling.

Ja, det er mulig å få kjønnsvorter etter å ha blitt smittet med humant papillomavirus (HPV). Vortene kan vises innen noen uker eller måneder etter smitte, men det kan også ta flere måneder eller til og med år før de dukker opp. Noen mennesker kan være smittet med HPV uten å utvikle synlige vorter.

Synlige kjønnsvorter kan behandles. Uten behandling vil vortene uansett forsvinne av seg selv innen 12-18 måneder. Man kan altså la være å behandle kjønnsvorter, men de vil vanligvis forsvinne raskere med behandling. Noen ønsker å behandle vortene på grunn av kløe, svie og hudsprekker. Det er viktig å konsultere med helsepersonell for å diskutere behandlingsalternativer og individuelle behov.

Årsaken til kjønnsvorter er en infeksjon med humant papillomavirus (HPV), spesielt HPV-type 6 og 11. Disse virusene overføres vanligvis gjennom seksuell kontakt med en smittet person.

Humant papillomavirus (HPV) er en gruppe virus, hvor noen typer smitter seksuelt og kan gi kjønnsvorter eller kreft i munnen, svelget, kjønnslepper, livmorhalsen eller på penis.

Mange kan gå med viruset i lang tid uten symptomer, men når viruset er aktivt kan det danne seg kjønnsvorter eller celleforandringer i de dypere hudlagene. Over lang tid kan dette utvikle seg til kreft om man går ubehandlet. Celleforandringer gir symptomer som farget utflod som lukter, små blødninger fra skjeden, blødning etter samleie eller ved fysisk aktivitet, smerter / ubehag fra underlivet eller korsrygg.

Den gir god og langvarig beskyttelse mot infeksjon av de typene HPV-virus som gir livmorhalskreft og peniskreft, og er derfor med på å forebygge utvikling av disse typer kreft.

Det er vanlig å få litt spreng i armen hvor vaksine ble satt, noen opplever at huden her blir litt rød og varm. Andre kan få utslett, hodepine, lette forkjølelsessymptomer, mageknip eller kvalme. Dette er svært vanlige bivirkninger, helt ufarlig og kortvarige.

Det er ikke for sent, også de som er eldre og har debutert seksuelt har god og langvarig effekt av vaksinen, også selv om man tidligere har hatt infeksjon med HPV.

Alle kan ta vaksinen uansett alder, men den er inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet da man regner det som gunstig å vaksineres og være beskyttet før man debutere seksuelt.

Gardasil-9 og Cervarix er begge vaksiner som beskytter mot humant papillomavirus (HPV), men de inneholder forskjellige kombinasjoner av HPV-stammer og er utviklet av forskjellige produsenter.

Gardasil-9 beskytter mot ni forskjellige typer HPV: 6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52 og 58. Disse HPV-typene er ansvarlige for de fleste tilfellene av livmorhalskreft, samt andre HPV-relaterte sykdommer som kjønnsvorter og visse kreftformer i kjønnsorganene.

Cervarix beskytter kun mot de to vanligste kreftfremkallende HPV-typene, 16 og 18, som sammen forårsaker omtrent 70% av tilfellene av livmorhalskreft.

Begge vaksinene anbefales for å redusere risikoen for livmorhalskreft og andre HPV-relaterte sykdommer, men Gardasil-9 gir bredere beskyttelse mot et større antall HPV-typer, inkludert de som er ansvarlige for kjønnsvorter. Valget mellom Gardasil-9 og Cervarix kan avhenge av tilgjengelighet, individuelle helsebehov og legens anbefalinger.

Det kan være lurt å sjekke de siste anbefalingene fra Folkehelseinstituttet angående HPV-vaksine i Norge for å holde deg oppdatert.

HPV-vaksinen gis som injeksjoner, vanligvis i to eller tre doser avhengig av alderen til personen som vaksineres.

Uten vaksine er risikoen for HPV-infeksjon tilstede, og den kan føre til livmorhalskreft og andre HPV-relaterte sykdommer.

For å redusere risikoen for HPV-infeksjon uten vaksine, bør du praktisere sikker sex, bruke kondom, og unngå seksuell aktivitet med personer som er smittet med HPV.

Om du skulle ha pågående utbrudd ved fødsel er det stor sannsynlighet (30-50%) for å smitte barnet. Neonatal herpesinfeksjon kan være alvorlig og vil kreve behandling i spesialisthelsetjenesten. Risiko for å smitte barn ved latent sykdom er lav og krever ingen oppfølging utover vanlig svangerskapsomsorg.

Du vil ikke smitte partner så lenge du ikke har utbrudd.

Legen vil ta prøve til PCR fra sårvæske. Dette vil bekrefte eller avkrefte diagnosen.

Om legen finner det sannsynlig at du har herpes vil hen starte behandling før prøvesvar foreligger om det ikke er en god grunn til å la være.

I tillegg til konsultasjon hos lege vil tablettbehandling koste ca 500 kr.

Ja. Herpesvirus ligger i sårene og vil smitte over til partner ved fysisk kontakt.

Ja.

5-10 dager, avhengig av utbruddets intensitet.

Det betyr at vedkommende er smittet av herpes, men per nå ikke har pågående utbrudd

40% av kvinner vil få residivutbrudd det første året. Tallet er noe lavere hos menn.

Herpesvirus kan skilles ut og smitte også utenom utbrudd, spesielt like før utbruddet. Som en tommelfingerregel regnes du som smittsom fra det tidspunktet du begynner å kjenne kløe og prikking i huden og frem til sårene har grodd. Unngå derfor samleie og munnsex mens du har utbrudd for å redusere risikoen for overføring.

Herpesviruset kan smitte gjennom direkte hudkontakt, slimhinner og spytt. De fleste får munnherpes allerede som barn når de deler mat og drikke med foreldre eller andre barn, noe som kan føre til HSV-1 eller HSV-2-smitte via spytt. Smitterisikoen øker også under et aktivt utbrudd med sår eller blemmer.

Ja, det er mulig å få herpes selv om man ikke tidligere har hatt symptomer eller blitt diagnostisert med infeksjonen. Mange mennesker som er smittet med herpesviruset, opplever ingen eller svært milde symptomer, og noen kan være smittet uten å være klar over det. Det er også mulig å få en førstegangsinfeksjon med herpesviruset lenge etter at man er blitt utsatt for viruset.

Ja, stress kan utløse utbrudd av herpes hos personer som allerede er smittet med viruset. Stress kan svekke immunforsvaret, og dette kan føre til at herpesviruset blir reaktivert, noe som resulterer i et utbrudd av sår eller blemmer. Det er imidlertid viktig å merke seg at stress vanligvis ikke forårsaker den første infeksjonen med herpesviruset, men kan bidra til gjentatte utbrudd hos personer som allerede er smittet.