School refusal

Når barn og unge i skolealder har regelmessig fravær fra skolen eller deler av skoledagen, der fraværet ikke pålegges av foreldre eller skyldes sykdom, omtales dette som skolevegring.

Selv om fraværet forårsakes av den unges egen atferd, anses skolevegring som ufrivillig fravær til forskjell fra skulking.

Psykisk sykdom kan ligge til grunn for skolevegring, men trenger ikke å gjøre det. Felles for de fleste tilfeller av skolevegring er at det er noe i livet til barnet – enten privat eller på skolen – som gjør det vanskelig å være der.

Norsk Psykologforening anslår at 1-4% har vanskeligheter med å komme seg på skolen som følge av skolevegring, avhengig av hvordan vi definerer det. Det betyr at det er omkring én per klasse som har skolevegring. Med andre ord er det mange familier som har kortere eller lengre perioder der det er utfordrende å få barnet til å gå på skolen. For foreldre er dette ofte en vond og vanskelig situasjon der en føler seg maktesløs og fortvilet. Situasjonen krever tid og tålmodighet, og det er viktig å være åpen for at det kan handle om noe man ikke har kjennskap til.

• Regelmessig fravær fra skolen eller deler av skoledagen. Dette kan arte seg på ulike måter, som frekvent sen ankomst på skolen, at en frekvent drar tidlig hjem fra skolen, eller at en holder seg hjemme hele skoledagen. En er gjerne treg eller motvillig når det gjelder å komme seg opp og i gang med dagen.
• Holder seg gjerne hjemme når en ikke er på skolen, og foreldrene er gjerne klar over det. Her skiller skolevegring seg fra det vi omtaler som skulking.
• Opplever emosjonelt ubehag knyttet til å være på skolen. Noen forteller foreldrene at de opplever frykt eller ubehag og ikke vil gå på skolen, mens andre kan skylde på symptomer, som sykdomsfølelse, vondt i magen eller hodepine.
• Følelsesmessig reaksjon bare ved tanken på å gå på skolen er ikke uvanlig, som kan komme til uttrykk som angst, gråteanfall eller nedstemthet.
• Ønsker gjerne selv å gå på skolen, men klarer det ikke grunnet emosjonelle vansker.
• Bekymrer seg for mindre ting, som å ikke ha riktig skoleutstyr eller lignende.
• Hos de aller yngste som vegrer seg for å gå på skolen for aller første gang eller de første dagene av skolegangen, knyttes dette som oftest til naturlig separasjonsangst fra forelder. I slike tilfeller går atferden gjerne over etter få dager.

Det kan være ulike årsaker til at den unge ikke ønsker å gå på skolen:

• Erfaring med mobbing, opplevelse av utenforskap eller ensomhet, emosjonelt ubehag i situasjoner på skolen, eller opplevelse av skolen som en utrygg plass å være.
• Frykt for å oppleve utenforskap, ensomhet eller utrygghet.
• Utfordring med læring og skolearbeid og frykt for å ikke få det til.
• Endringer eller hendelser i sin livssituasjon, som nytt bosted og/eller ny skole, nye søsken, skilsmisse, sykdom eller dødsfall hos familie eller nære bekjente.

For de fleste som opplever skolevegring er dette noe som har utviklet seg over tid, men for enkelte oppstår som lyn fra klar himmel. I sistnevnte tilfeller er årsaken ofte knyttet til hendelser på skolen som barnet vil unngå.

For mange er det ikke nødvendigvis den utløsende faktoren som bidrar til å opprettholde skolevegringen, og ved lengre fravær kan opplevelsen av utenforskap, manglende mestringsfølelse og redusert kontakt med medelever bidra til å øke terskelen for å returnere til skolen og i seg selv forsterke skolevegringen. Jo tidligere skolevegring identifiseres, jo raskere kan sørge for at barnet kommer tilbake i skolen og unngå at problemet øker.

Ta tak i situasjonen tidlig. Ikke vent og se om problemet løser seg av seg selv, da øker snarere risikoen for at problemet forverrer seg.

• Kontakt skolen tidlig for å sørge for forståelse for situasjonen og søk deres opplevelse, rådgivning og samarbeid om en felles plan og tilnærming sammen med skolen, og sikre at barnet ikke sendes hjem av feil årsak.
• Snakk med barnet ditt og søk forståelse for hvorfor barnet ikke ønsker å gå på skolen og hva barnet opplever og føler. Under ser du en liste med spørsmål som kan være til hjelp for foreldre i samtale med barnet.
• Vis forståelse og fortell barnet at det ikke er alene og at det er flere som opplever det slik, og unngå at barnet får dårlig samvittighet. Ikke tenk at det bare er å «ta seg sammen og skjerpe seg», spør heller hva barnet trenger fra deg og hvordan du kan hjelpe, og gi barnet tid til å finne svar. Under ser du spørsmål du kan stille deg selv og barnet for å søke forståelse for årsaken.
• Samtidig som empati er viktig, bør du også være tydelig på viktigheten av å gå på skolen – skolegangen må fortsette. Lag en plan og sett konkrete mål i samarbeid med barnet og med læreren. Vær forberedt på at det å lage en plan for å komme tilbake til skolen i seg selv kan skape reaksjoner og motvilje hos barnet, men vær standhaftig og tålmodig, og ha aksept for at det kanskje ikke går helt etter plan. Det er også lurt å ha en plan for hva man kan gjøre de dagene det ikke går som planlagt.
• Etablering av mestringstro er gull. Ha fokus på det barnet får til, og unngå å snakke for mye om hva som ligger bak fraværet om dere opplever at dere har felles forståelse for årsaken bak skolevegringen.
• For barn i yngre alder kan foreldre spille en rolle i tilrettelegging ved tilbakekomst til skolen. Dette kan f.eks. være å sitte i klasserommet på starten av dagen den første tiden eller møter/samtaler med lærer, elev og foreldre.
• Forsøk å opprettholde en så normal hverdag som mulig, også når barnet ikke er på skolen. Unngå at fristelser hjemme, som TV og PC-spill, bidrar til at barnet ønsker å heller holde seg hjemme. Det kan f.eks. gjøres ved å stille krav til lesing på pensum og gjennomføring av lekser hjemme slik at hjemme-tilværelsen blir så lik skolehverdagen som mulig, eller å sette regler og begrensninger knyttet til distraksjoner i skoletiden.
• Ikke være redd for å søke hjelp om du opplever at det kan være aktuelt.

Som forelder kan det være nyttig å stille seg selv følgende spørsmål:

• Hvordan opplever barnet mitt det å være på skolen?
• Har barnet mitt lærevansker? Hvilke forventninger opplever barnet knyttet til læring og mestring – både fra seg selv, foreldre og lærere?
• Hvilken rolle kan livs- og familiesituasjonen ha?
• Er det utrygge relasjoner, eller har det oppstått situasjoner på skolen som har forårsaket/bidratt til vegringen?
• Har barnet mitt en sykdom vi ikke er klar over?
  

Til barnet ditt kan spørsmålene under være nyttige, litt avhengig av alder:

• Hvordan synes du det er å være på skolen når du er der?
• Hvordan har du det i klasserommet?
• Hvordan har du det i pausene/friminuttene?
• Hvordan har du det med lærerne? Med de andre i klassen?
• Hvordan synes du det er å gjøre skolearbeid – i klasserommet og hjemme?

Det er ingen fasit på når man bør sette i gang tiltak, men dersom barnet ditt viser diffuse symptomer og plager, og viser motvilje til å dra på skolen, bør dette utforskes nærmere med en gang.

Snakk med barnet, og ta tidlig kontakt med skolen for å utveksle informasjon og få i gang en prosess. Siden vi vet at fravær avler fravær, bør barnet motiveres til å dra på skolen til tross for f.eks vondter i kroppen, med en avtale om at barnet kan reise hjem hvis det blir verre - som også skolen får beskjed om.

Avklar den fysiske helsen med fastlege for å utelukke en fysisk sykdom, men jobb for at barnet skal gå på skolen i mellomtiden. Sammen med de ansatte på skolen kan dere finne måter å møte barnet på som gjør det lettere for barnet å være på skolen.

Dersom samarbeidet med skolen ikke er tilstrekkelig eller ikke fungerer som det skal, kan flere instanser i kommunen kontaktes, som f.eks. PPT, skolehelsetjenesten, og kommunale samtaletilbud for barn, unge og foresatte. De ansatte på skolen kan hjelpe med å ta kontakt med kommunale instanser, eller man kan ta direkte kontakt selv. Se hjemmesiden til din kommune for mer informasjon.

Ettersom situasjonen gjerne krever tett samarbeid mellom ulike instanser bør skole og eventuelt kommunen være førstevalget. Men private tilbud kan også være nyttige, spesielt der det er ventetid hos andre instanser.

Vi har psykologer med bred erfaring fra det offentlige og det private. De møter ofte barn, unge, foreldre og familier som opplever aspekter ved hverdagen som ekstra krevende, og kan hjelpe til med skolevegring.

Psykologene kan hjelpe deg som forelder om du ønsker veiledning i hvordan du kan håndtere situasjonen, eller hjelpe deg med å navigere i landskapet av støtteinstanser. De kan også bistå dersom barnet ditt er mer villig til å prate med fagpersoner på denne måten – enten sammen med en eller begge foreldre, eller alene.

Skolevegring kan også være svært belastende for parforholdet, og for noen foreldre kan parterapi hjelpe til med å ivareta et godt parforhold mens man står i situasjonen pågår. Dette er igjen til nytte for barnet.


Vi tilbyr samtaler både i klinikk og over video, og har kort ventetid.

• Foreldreveiledning for foreldre med barn i alle aldre – les mer
• Parterapi for par i alle aldre – les mer
• Samtale for barn og ungdom mellom 12-15 år – les mer
• Familieveiledning for familier med barn mellom 12-15 år – les mer